Sosiale medier, sjakk og hylekor

Den siste tiden har vi vært vitne til en ganske så spesiell utvikling, og starten på en meget relevant debatt.

Samtidig har vi sett verdens dyktigste taktikere spille sjakk, på et nivå vi dødelige bare kan drømme om.

Hva er sammenhengen med sjakk og det som foregår i sosiale medier?

Først å fremst, så har sjakk klart definerte regler for hva som er tillatt og hvordan man kan gå frem. Sosiale medier har regler de også, men i mye løsere form, og som pirater i Disneyproduksjoner ville sagt: Det er mer retningslinjer enn regler.

Det som utspiller seg taktisk i disse mediene er imidlertid veldig likt det som skjer på brettet. Der sjakk handler om evnen til å ta motpartens brikker, handler sosiale medier om følelser, psykologi, moral og tilbøyelighet til enighet med den som fremsetter budskapet sitt.

Man er "følgere" av enkeltpersoner eller organisasjoner, og man er opptatte av å fremstå på en bra måte ovenfor resten av de man identifiserer seg med.

Diskusjonene man ser i kommentarfeltene på sosiale medier er oppsiktsvekkende lesning. Man søker ikke forståelse for sin motparts synspunkt, men fremsetter heller argumenter som skal slå ihjel sine diskusjonspartneres meninger om temaet.

Men fungerer dette? Kan man endre noens meninger i en diskusjons-tråd på internett? Er det sannsynlig at vi i stedet for debatt og utvikling, sklir lengre fra hverandre og mister evnen til å se hverandres synspunkter? I vår søken etter bekreftelse av våre egne tanker og meninger; blir vi blinde for hverandre?

For å være en god sjakkspiller, må man evne å se brettet fra to sider. Man kan ikke bare være opptatt av sine egne brikker, og hvordan disse skal plasseres.

Vi ser en større grad av polarisering i flere vestlige samfunn. Vi ser at vanlige mennesker baserer sine meninger på andres synspunkter, heller enn å sjekke hva som ligger bak disse synspunktene. Faktabeholdningen i hva som blir sagt og hvordan det blir fremstilt er ikke like viktig lengre.

Det er her vi kommer til kort med sjakkmetaforen. I sjakk forholder man seg til brikker på et bestemt brett, som kan bevege seg i bestemte mønster. Virkeligheten er ganske så uoversiktlig i sammenligning, og våre verdensbilder er ikke nødvendigvis sammenfallende.

Debatten som den siste tidens hendelser utløser er i mitt skjønn: Hva er egentlig reglene på sosiale medier, for de forskjellige aktørene? Hvordan skal en politiker fremstå? Hvordan skal kjendiser fremstå? Hvordan skal bedrifter te seg i disse kanalene? Hva er greit og hva er ikke greit?

Er det noen som har regelboka tilgjengelig?

Vi har akkurat sett tidenes styggeste valgperiode i USA, med uttalelser som automatisk ville diskvalifisert enhver presidentkandidat for 10 år siden. I denne valgkampen gjorde sosiale medier seg gjeldende for alvor, og jeg har tidligere ytret at sosiale medier vant valget for Trump. Vi ser i Norge en lignende retorikk om farlige innvandrere, makteliten og at tidligere politiske aktører har skyld i mye av det som i dag er utfordringer.

Vi ser også at politiske kampanjer, opinioner og debatter i større grad utkjempes i sosiale medier. Makthavere og interesseorganisasjoner kan henvende seg direkte til oss, uten å bli stilt kritiske spørsmål eller utfordret på sine uttalelser.

Her hjemme så vi nylig Kristoffer Joner og Sylvi Listhaug brake sammen om asyl og innvandringspolitikk.

Er dette norges stormester i sosiale medier?

En kjendis og en politiker utviklet seg imellom, det som tilslutt ble en konkurranse om delinger og likes på facebook. Temaet som ble tatt opp forsvant i støyen og fremstøtene til partene gikk ut på ting som: "Joner fikk hjelp av pr-byrå", "Føler du deg lurt", "Listhaug har en medierådgiver på 24 år som håndterer hennes tilstedeværelse på sosiale medier", "Joner fikk panikkanfall på et fly for noen år siden".

Vi mistet raskt fokus på sakens kjerne, og vår mening om hvilken av de to partene som hadde vår moralske aksept ble tilslutt det viktigste spørsmålet.

"Hylekoret" ble lansert som begrep på de som misliker Listhaugs måte å henvende seg på i sosiale medier. Dette provoserer og polariserer hennes kritikere ytterligere, samtidig som det gir hennes meningsfeller "rett" i sine antagelser om hylekorets naivitet. For Listhaug gjør faktisk jobben hun er bedt av den demokratisk valgte regjeringen å gjøre, men hennes motstandere er klare på at måten hun utfører den på, er uakseptabel.

Hvilken rolle spiller våre tradisjonelle medier, journalistene og mediehusene i denne utviklingen? Stilles de rette spørsmålene?

Evner media å ta sin posisjon som vaktbikkje, kritiker og kommentator i denne debatten? Eller skal debatten omhandle en statsråds evne til å vekke føleleser i befolkningen? Eventuelt hennes dyktighet som kommunikatør?

Hva betyr det når en skuespiller fra Stavanger kan treffe et så ømt punkt i befolkningen, som ikke har blitt adressert av media tidligere?

Da jeg var yngre, hadde vi en kar med runde briller som sang: "Du må tenke sjæl". Han satt på scenen med en svær flodhest og ba oss barn om å gjøre oss opp egne meninger, finne egne svar og være nysgjerrig på verden.

Jeg mener landets medier synger på litt feil sang av denne mannen:

Er vi for raske og feige når vi benytter nye medier?

Jeg har mange venner som ikke har samme verdensbilde, oppfatning eller meninger i mange tema. Men jeg tror ikke de er idioter og mindre intelligente av den grunn.

Ideen om at det bare er ett uomtvistelig faktum, en riktig måte å se ting på, er ikke bærekraftig lengre. Vi må sammen komme tilbake til en måte å føre en bærekraftig debatt på. Vi må sammen bli enige om debattens spilleregler og vi må gi oss selv muligheten til å akseptere at verden kanskje ikke er slik vi trodde den var.

Vi må tilbake til sak og la personlige forhold ligge.

I den virkelige verden er det ikke mulighet for sjakk matt, vi må nøye oss med remis og finne veien videre sammen.

Alternativet er å tippe brettet og knytte nevene.