Kunsten å snakke uten å si eller love noe.

August 10, 2016

Hillary Clinton vs Donald Trump i presidentvalget.

Hadde noen fortalt meg at dette skulle skje for 10 år siden, hadde jeg antatt at det skulle skje i en hjemmelaget tegneseriefilm.

 

Hvordan kan mannen i videoen under bli presidentkandidat?

Denne videoen er klippet sammen fra Trumps tale, da han annonserte sitt kandidatur som president for de Amerikanske forente stater. På dette tidspunktet var det nok veldig få som tok hans kandidatur seriøst, og mange antok nok at dette var et PR-stunt for å videre fremme produktet Donald Trump.

 

Så feil kan man ta.

 

Trump forstår en veldig enkel sannhet i kommunikasjon, og det er å fortelle folket det de gjerne vil høre. Ikke nødvendigvis løsningen på et problem eller en utfordring, men at han tenker det samme som de gjør. At han skjønner deres problemer og det de frykter mest. At han er enig i hva som forårsaker disse problemene, og hva som skaper frykten hos sine velgere. Det er en forholdsvis enkel retorikk, at dersom du tar andres meninger og gjør dem til dine egne, lettere vil vinne deres aksept.

 

Hva sa egentlig Barack Obama i sin første valgkamp?

Barack Obamas valgkampapparat i hans første presidentvalg, vant en rekke publisitet- og kommunikasjonspriser for sitt arbeide. Han gikk til valg under parolen "Change", og lovet enkelt og greit at han skulle endre USA. Men han ga veldig få detaljer på hvordan disse endringene skulle gjennomføres under valget, og i ettertid møtte han på mye motbør for sin politikk. Faktisk benyttet Obama seg av samme trend i det amerikanske samfunnet som Trump nå har satt i fyr og flamme: Forakten for det etablerte politiske og økonomiske system.

 

Trump har slagordet "Make america great again", og har med en stadig voksende politikerforakt blant mellomklassen, tatt avstand fra det politiske og økonomiske systemet i USA. Han har til og med antydet at han er rett mann til å endre det, siden han selv har "lurt" og kapitalisert på dets svakheter ved flere anledninger.

 

 

I bildet over ser vi dagens gjerde mellom Arizona og Mexico. Trump sier han skal bygge en mur, og at Mexicanerne skal betale for den. Paradoksalt nok er han ikke første kandidat som foreslår dette, da John McCain foreslo det samme i sin kampanje mot Obama. Vi er som mennesker tilbøyelige til å akseptere enkle løsninger som dette, dersom disse ligger tett nok opp til våre egne overbevisninger. Dette er nok en avgjørende faktor i det at deler av det amerikanske folket responderer på Trumps forholdsvis enkle retorikker.

 

Obama lovet endring, Trump lover endring, men Hillary da? Hillary lover stabilitet i en vanskelig verden. Hun fokuserer på detaljer og er overtydelig i sine utredninger om at hun kan opprettholde det amerikanske samfunnet slik det er i dag. Hun kan bli den første kvinnelige presidenten noensinne og har lang fartstid i politikken. Mest av alt spiller hun på at hun ikke er Donald Trump. "Hillary for America" er slagordet.

 

Felles for begge av dette valgets kandidater er at de begge lager strategier for sin kampanje som i stor grad farges av sin motkandidat. Men hvem er det Trump har gått til valg mot? Det virker som om Trump holder seg til sin strategi mot det etablerte og politiske miljøet, og kommenterer kun sin motkandidat når det kommer til det faktum at hun har vært en del av det politiske miljøet i lang tid. Han er outsideren som skal redde nasjonen, og slik han fremstiller det er Clinton en del av problemet som har ført til dagens situasjon.

 

Det etablerte mot det endringsvillige?

 

Amerikansk politikk er en eneste stor leksjon i hvordan metaforer, symbolikk, fanesaker og personlige egenheter påvirker de forskjellige aktørenes evne til å effektivt kommunisere sine budskap.

Viktigheten av å skille seg ut, komme med et unikt budskap/produkt med tilhørende spektakulær historie blir større etterhvert som medielandskapet utvikler seg. Hillary twitrer om sin favorittpokemon, Donald spyr ut fornærmelser og de tradisjonelle, "kjedelige", politikerne rister på hodet.

 

Denne valgkampen har mindre med politikk, enn med kommunikasjon å gjøre.

 

Reaksjonene lar ikke vente på seg, og det er tydelig at den yngre befolkningen i USA har en annen oppfatning av hvordan landet deres skal styres.

 

En undersøkelse utført av Harvard IOP (Institute of Politics), viser at ikke bare er USA's stemmeberettigete befolkning under 30 år opptatt av landets politiske og økonomiske fremtid, de forkaster også den kapitalistiske tankegangen landet er bygget på. Undersøkelsen viser en overveldende støtte til Clinton, etter at de yngres favoritt, Bernie Sanders, takket for seg i nominasjonsvalget.

 

Er det usannsynlig at en yngre generasjon, bedre trenet i massemedienes nye verden, står bedre rustet til å skille ut støyen i dagens ekstreme kommunikasjonseksponering? Klarer vi å ta inn over oss all den nødvendige informasjonen vi trenger for å forstå politiske kandidater- og organisasjoners hensikter og meninger? Eller må vi basere oss på følelsen, eller inntrykket man får fra de forskjellige aktørene?

 

Har politikk og øvrig markedskommunikasjon blitt en øvelse i å rope høyere enn de andre involverte?

 

Jeg tror vi er midt inne i en revolusjon når det kommer til tradisjonell markedskommunikasjon. Vi som forbrukere/velgere eller bare medmennesker nekter å la oss lede i like stor grad som tidligere, og har blitt mer bevisste på hva vi lar oss utsettes for gjennom massemedier.

 

Blir vår selektive mediehverdag å føre til et globalt ekkokammer, som videre polariserer forskjellige opinioner? Eller vil vi evne å utvikle sunne arenaer for  debatt og meningsytringer?

 

Please reload

Recent Posts

November 5, 2019

October 15, 2018

September 16, 2017

September 30, 2016

Please reload

  • Twitter Social Icon
  • LinkedIn Social Icon
  • Facebook Social Icon