I dag leverte jeg oppsigelsen min til administrerende direktør i Harstad Tidende, Mona Kristine Rosvold.
- Jeg vil ikke ha den, sa hun.
Jeg ville nesten ikke levere den.
Før jeg fikk jobben som medierådgiver i Harstad Tidende, var jeg student ved Høgskolen i Harstad, (nå UiT Harstad), og fiskehandler for seriegründeren Håkon Vahl. Det var en heftig opplevelse da jeg ble satset på av regionens største mediehus, og gitt tilliten som tilhører det å pleie deres bedriftskunder.
Det føltes rett å gjøre det nå, men samtidig har jeg blitt glad i alle som jobber her. Ja, jeg har blitt glad i selve bransjen og atmosfæren som følger med det å jobbe i avis. Det er noe eget med deadline-kultur og hektiske dager for å komme i mål med magasiner, budsjetter og samtidig drive nytenkning. Det skaper en spesiell type mennesker som er eksepsjonelt dyktige til å takle stress, levere på tidsfrister og samtidig smile til deg når det stormer som verst.
Når man så husker grunntanken og den ideologiske naturen til denne organisasjonen, så er det vemodig at jeg nå trer ut fra den. For lokalsamfunnets talerør er fortsatt meget relevant, kanskje mer enn noen gang. I dagens verden tenker jeg at vi har veldig bruk for kildekritiske journalister og informerte lokalsamfunn. Lokalavisens rolle har kanskje endret seg med de sosiale mediers inntog, men avisens evne til å sette ting på dagsorden er fortsatt sterkt tilstedeværende. Mitt stjerneeksempel på dette, fra min tid i Harstad Tidende, var da avisen trykket en utgave som utelukkende inneholdt artikler som belyste flyktningkrisen og innvandringsdebatten som da raste i det norske samfunn. Måten dette ble gjort på sørget for at saken ble satt på dagsorden i lokalsamfunnet, og tvang oss som lesere til å tenke noe om det, gjøre oss opp en mening, diskutere det med noen. Den dagen var den stolteste dagen jeg hadde som ansatt i Harstad Tidende.
Mange kommer med dystre spådommer for avisenes fremtidsutsikter, for deres stadig fallende abonnementstall og deres sviktende annonseinntekter. Det er ingen hemmelighet at avisbransjen sliter med å finne ut hvor inntjeningen på deres digitale produkter skal finne sted. Ei heller at man er usikker på forbrukerens betalingsvilje for nettavisenes innhold. Vi som forbrukere er kanskje ikke så vante til å betale for innhold på nett? Er det greit at det er 20 annonser for hvert avsnitt i en artikkel, og at artikkelen er delt opp i flere sider, slik at du må scrolle deg gjennom fire-fem sider med annonser for å lese en artikkel på 200 ord? Dette forekommer stort sett på nettaviser som publiserer såkalt "pop-journalistikk" i utlandet, men later til å være det midlertidige svaret. Kvantitet over kvalitet. Jeg håper vi ikke kommer dit, her til lands.
Det man samtidig ser, er at innholdet, selve kjerneproduktet i avisene, blir viktigere. Dersom en sak er relevant/bra nok, vil leseren betale så mye som 30kr for en enkeltsak på nett. Kan det være at vi som forbrukere av medier har blitt så selektive i det vi leser/inntar av informasjon, at vi i større grad vil se et skift mot mikrotransaksjoner, også i avisbransjen? Er det greit at det dukker opp annonser inne i produktet du nettopp betalte kr 30,- for?
I spillindustrien, som har kommet langt i omsetning av digitale kroner og øre, er mikrotransaksjoner et høvelig kontroversielt tema. Det fungerer slik at man kan betale for å "låse opp" enkelte deler av et spill, eller betale for ekstra innhold til spillet sitt. Det er selvfølgelig blandede meninger om hvorvidt det er greit å kreve betalt for noe man allerede har fått betalt for, men når det gjelder spill som er gratis i utgangspunktet, ser man at det gis en stille aksept for at man kan velge å kjøpe deler, eller mer innhold av/til spillet.
Hvor mye skal da en artikkel koste, dersom man ikke er abonnent av avisen? Er det hensiktsmessig å kreve kr. 30,- for en artikkel, eller skaper det misnøye hos leseren? Når er artikkelen av en slik art at avisen må anse den som en del av samfunns-oppdraget, og dermed publisere den slik at alle kan lese den? Kan avisen ivareta sin grunntanke som vaktbikkje, dersom man må betale for alt innholdet i den?
En annen del av forretningsmodellen til nettavisene er bannerannonser. Kan man med dagens teknologiske utvikling forsvare en bannerannonsering som kun gjelder en enkelt nettside? Bannerannonsering tar i mange tilfeller utgangspunkt i data innsamlet fra søkemotorer og sosiale medier, og sørger for å eksponere produktene/tjenestene dine til et relevant publikum. Man kan sågar avgrense en slik annonse geografisk, også i vårt lille land. Dette betyr at man i større grad tar utgangspunkt i den man ønsker å nå, i stedet for mediet man benytter for å nå forbrukeren/kjøperen. Viktigheten av å være representert på alle kanaler, sosiale som tradisjonelle medier, gjøres åpenbar for dagens markedsførere. Vi har etter min oppfatning blitt så selektive på det vi ønsker å utsette oss for gjennom medier, at markedsføringens relevans og kvalitet i forhold til innhold, stilles ovenfor helt nye krav.
Spørsmålene jeg stiller i dette innlegget blir jo besvart etterhvert. Av den som faktisk bestemmer hvordan mediene skal fungere:
Forbrukeren.
Du og Jeg.
Den naturlige transformasjonen av mediebildet og markedet, tvinges frem av våre handlinger, og nå går det raskere enn noen gang. I skrivende stund springer folk rundt i det som kalles en "augmentert virkelighet" og leter etter noe kalt Pokemon. Bilder er ikke lengre to-dimensjonale og det har aldri vært så mye informasjon tilgjengelig for oss som det er nå. Facebook prøvefløy akkurat sitt første solcelle-drevne fly, som skal forsyne hele verden med internett og alle med en smarttelefon er nå potensielle direkte-kringkastere av det de opplever. Det er en utrolig spennende tid å jobbe i mediebransjen, og jeg ønsker mine kolleger i Polaris Media Nord-Norge lykke til videre.
Rolf Terje